Hopp til hovedinnhold

Oppgaven handlet om å trekke det lengste strået i en knivskarp internasjonal konkurranse som for lengst var i gang, og det lå ikke i dagen at denne nye industrigrenen skulle utvikles til et kommersielt nivå i Norge.

Men helt uten fortrinn var landet ikke. Var det slik at store mengder energi måtte til for å binde nitrogenet i luften, så fantes kraft i store mengder i de norske fossefallene. Elektrisk kraft kunne skaffes rimeligere i Norge enn de fleste andre steder. Ingeniør Eyde satt ikke bare med rettigheter til fossekraft. Han drev også et svært fremgangsrikt ingeniørkontor.

Birkeland, Eyde og ingeniørene

De første månedene etter av Eyde og Birkeland hadde innledet samarbeid i 1903, foregikk forsøksvirksomheten i Kristiania. Professor Birkeland ledet den tekniske utviklingen av lysbuemetoden og var faglig ansvarlig for forsøkene. I første omgang ble kjemikere med bakgrunn fra Universitetet i Kristiania engasjert. Etter hvert ble også flere ingeniører trukket inn i de kjemiske forsøkene.

Staben som drev prosjektet fram, arbeidet godt – og ble i betydelig grad oppildnet av ingeniør Eyde, som så det store format i oppgaven. Flere av Eydes ingeniører ble engasjert i den daglige driften. Eyde trakk også inn utenlandske eksperter som rådgivere.

De praktisk anlagte og systematiske ingeniørene var i det hele tatt ganske nødvendige for å dokumentere virkningsgrad og bringe prosjektet over i en industriell skala.

Wallenbergene – og så Elkem

Høsten 1903 arbeidet Sam Eyde og en av hans partnere, den svenske industrimannen Knut Tillberg, både overfor tyske og svenske interesser. Mot slutten av året kom de to svenske investorene og halvbrødrene Knut og Marcus Wallenberg på banen. Dette førte til at selskapet Elektrokemisk – Elkem – ble opprettet.

Eyde hadde da allerede i to omganger vært i Tyskland og forhandlet med ledelsen i BASF, som konkluderte med at lysbuemetoden ennå var for usikker til at de ville gå inn med betydelig investeringskapital.

Svenskene med Stockholms Enskilda Bank i ryggen, entret nå arenaen og skulle vise seg å bli varige medspillere i industriutviklingen i Norge.

Fra forsøk til fabrikk

Stedsvalget for å ta spranget fra forsøk til fabrikk falt på Notodden i Telemark. Her kunne de gå til dekket bord – i alle fall i den forstand at det allerede i 1901 var bygd en kraftstasjon. 9. juli 1904 ble Notodden Salpeterfabriker AS etablert. Fra høsten 1904 pågikk byggearbeidene på Notodden for fullt.

Utenfor en engere krets var det nok fortsatt uklare forestillinger om hva investorene ville på Notodden.

«Er ikke dette en forsøksstasjon?» spør avisa Varden. Datoen er 24. september 1904, og spørsmålet stilles til den 26 år gamle ingeniør Sigurd Kloumann, som leder byggingen av anleggene på Notodden:
«Nei, dette er en Fabrikk», svarer Kloumann.

Mens forsøkene ennå pågikk, hadde man også planlagt hvordan absorpsjonsanlegget for gassen skulle utformes – to rekker med sandstein og granittårn som var ti meter høye, fylt med kvarts – og noe seinere; et siste tårn av tre, fylt med murstein, med kalkmel som overrislingsvæske. Med dette siste leddet ble det i løpet av sommeren mulig å øke utbyttet av salpetersyre til godt over 500 kilo per kilowattår.

Den 2. mai 1905 kom produksjonen i gang på Notodden. På det tidspunktet arbeidet rundt 100 mann ved anleggene. Også fabrikken på Notodden var først ment som en etappe på veien mot et langt større prosjekt – men planene ble snart lagt litt om.

Allerede før man hadde god dokumentasjon på hvordan driften ved fabrikken forløp, var arbeidet i gang med å få enda en betydelig investor på banen. Nå var franske Banque Paribas i siktet.

Ekspertene kommer….

«Representanter for Banque de Paris et des Pays-Bas, i alt 12 Personer som skal til Notodden og Arendal, hvor de agter at spekulere i Indkjøp av herværende Vandfald, ankommer hertil i dag med Kontinentaltoget kl. 6,15….»meldte Aftenposten 14. juli 1905.

Beskrivelsen var kan hende ikke den mest presise. Det var en ekspertkommisjon med bred kompetanse innenfor blant annet industri, kjemi og agronomi som var på vei.

Det var som å motta sensorene ved en eksamen. Nå gjaldt det å gi et solid inntrykk og dokumentere at fabrikken ga et tilstrekkelig høyt utbytte av salpetersyre – og like viktig; at produktene svarte til forventningene. Vi foregriper ikke ved å fastslå at kommisjonen….

… lar seg imponere

Etter besøket på Notodden avga den to rapporter: En rapport som blant annet fastslo at skandinavene hadde sikret seg fordelaktige vannfall. Omtalen var også positiv når det gjaldt anleggs- og driftsomkostninger og lysbueovnen.

Den andre rapporten var skrevet av kjemikere og ga uttrykk for at gjødningsverdien var utvilsom. De mente absorpsjonssystemet kunne forbedres ytterligere og ga ros for den innsats som var lagt ned. Tallet for lønnsomt utbytte satte de til 500 kilo.

Resultatet var kanskje ikke helt overbevisende, men ekspertene la inn et godt ord. Gjenværende problemer burde kunne løses:

«Imidlertid falder det os vanskelig at avslutte vort arbeide uden at paapæge, hvilken frugtbar opfindelsesævne, hvilken ekceptionel foretagsomhed og hvilken lykkelig dristighed autorerne for den beskrevne proces saavel som deres medarbeidere og de, der financielt har understøttet dem, har udvist  for at løse et saa stort problem og for i saa kort tid at opbygge et saa beværkelsesverdigt arbeide. Og, de der ville afgive nogen forhaandsdom for fremtiden, kan man ialfald sige, at disse egenskaber ikke maa undervurderes som faktorer for successen av det arbeide, der endnu er at udføre».

Med denne klare anbefalingen hadde Birkeland-Eyde-prosessen passert et viktig nåløye.

Banque Paribas investerer

Grunnlaget var nå til stede for nye forhandlinger med Banque Paribas. Wallenbergene, Tillberg og Eyde begav seg til Paris i månedsskiftet august/september. Overenskomsten de oppnådde, innebar at Paribas gikk inn med 2,5 millioner kroner i en videre utbygging på Notodden.

Avtalen med Banque Paribas var mest Wallenberg-brødrenes fortjeneste. De skaffet til veie den franske kapitalen som kunne sluses inn i utbyggingene i Norge. Eydes   rolle i denne fasen lå mest i å drive fram prosjektene som pengene skulle brukes til.

Selv om Banque Paribas engasjement var begrenset, ga det rom for å gå videre og å begynne å bygge ut Svelgfoss, om lag fem kilometer oppstrøms Tinnåa, for å sikre kraft til en ny og større fabrikk på Notodden.

Svæver endnu i det blaa…

Dersom Banque Paribas ville gå inn med full tyngde, kunne utbyggingen av den mektige Rjukanfossen ha vært nær forestående. Med et mindre engasjement fra den franske banken, lå en videre utbygging på Notodden nærmest. For disse prosjektene skulle etter hvert et nytt selskap etableres; Norsk hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskab.

Ingeniør Kloumanns ord om Rjukan var fortsatt gyldige: «Det svæver endnu i det blaa. Foreløbig vil kjæmpefossen faa bure i Ro!»