105 år etter at eventyret startet ved Rjukanfossen langt inne i den sørnorske fjellheimen, er Hydro endelig blitt det grunnleggeren Sam Eyde opprinnelig ønsket: Et rendyrket aluminiumselskap.

Veien fra Sam Eydes kjøp av Rjukanfossen i 1902 til å bli et fokusert aluminiumselskap skulle bli lang, men ikke spesielt tornefull. Den målrettede og visjonære Hydro-gründeren var nok i første omgang mer opptatt av tanken på å bygge verdens største vannkraftverk enn hvordan han skulle utnytte all kraften.

Inspirasjon fra Siemens

Inspirert av flere besøk hjemme hos den tyske dynamo-oppfinneren Werner von Siemens, så han tidlig mulighetene i å utnytte den norske fossekraften. Aluminium, som på det tidspunktet var i ferd med å etablere seg som et av framtidens mest spennende materialer, var et nærliggende produkt.

Men det skulle vise seg lettere sagt enn gjort. Verken Sam Eyde eller hans samtalepartnere i aluminiumindustrien så muligheter for å frakte store mengder råvarer fra kysten og langt inn i den norske fjellheimen, der vannkraften befant seg. Ei heller så de en praktisk løsning på å flytte enorme mengder kraft fra Vemork i Vestfjorddalen og ut til kysten.

En genial løsning, men ingen aluminium

Løsningen skulle vise seg å være genial: I stedet for å framstille aluminium fant han i samarbeid med forskeren Kristian Birkeland metode for å utnytte vannkraften til historiens første vellykte industrielle framstilling av gjødsel. Den andre store innsatsfaktoren var nitrogenet som finnes i luften. Og frisk luft var det mer enn nok av der oppe i fjellheimen. Nitrogengjødsel skulle bli Hydros viktigste produkt til langt ut i 1980-årene – og har siden 2004 levd videre i verdens største gjødselselskap Yara.

Hydros ledelse ga imidlertid aldri opp tanken på aluminiumproduksjon. Gang etter gang ble tanken luftet. Ikke minst i mellomkrigstiden ble det gjort flere forsøk på å starte aluminiumproduksjon med utgangspunkt i norske råvarer. Ingen av initiativene førte fram. Først under den annen verdenskrig så det endelig ut til å lykkes – finansiert av Hermann Göring og den tyske okkupasjonsmakten. De store lettmetallanleggene på Herøya ved Porsgrunn ble imidlertid bombet av amerikanerne i 1944, rett før de var klare til å starte produksjonen.

Endelig aluminium i 1963

Tidlig i 1960-årene møtte Hydros gjødselvirksomhet uventet konkurranse fra nye aktører som produserte mineralgjødsel med utgangspunkt i olje- og gass. Selskapets ledelse svarte med tre strategisk viktige beslutninger i 1963: en omlegging av gjødselproduksjonen fra elektrokjemisk til petrokjemisk framstilling av ammoniakk, de startet byggingen av et aluminiumverk på Karmøy og innledet samarbeid med fem franske selskaper om leting etter olje i Nordsjøen.

Det skulle bli grunnlaget for Hydros sterke vekst de kommende 40 årene.

Over i ”de voksnes rekker”

I 1986 kjøpte Hydro ÅSV og gikk over i ”de voksnes rekker” som aluminiumprodusent. ÅSV kunne føre sine aner tilbake til 1915, da Naco startet utbyggingen av aluminiumverket i Høyanger. Det skjedde for øvrig i regi av samme mann som for Hydro hadde bygd Europas største vannkraftverk på Notodden i 1907, deretter verdens største på Rjukan noen år senere – ingeniøren Sigurd Kloumann.

I 2002 ble Hydro Europas største aluminiumselskap gjennom overtakelsen av det tyske aluminiumselskapet Vereinigte Aluminiumwerke (VAW), som for øvrig også kunne føre sin historie tilbake til årene rundt 1915.

Tidlig i 1990-årene hadde Hydros ledelse innledet en prosess med sikte på å konsentrere oppmerksomheten om færre satsingsområder. Den ble sluttført 1. oktober 2007 da selskapets svært vellykte og lønnsomme oljevirksomhet ble slått sammen med Statoil.

Dermed var ringen sluttet – Hydro var tilbake der grunnleggeren Sam Eyde hadde tenkt seg helt i starten, som et rendyrket aluminiumselskap.