Hopp til hovedinnhold

Det var ingen offisiell flaggdag den 11. juni 1963, da de fleste flagg gikk til topps på Karmøy. Men dagen var betydningsfull som få da generaldirektør Rolf Østbye brakte bud om at Hydro ville bygge aluminiumverk på Karmøy.

Seks år tidligere hadde distriktet fått et annet og mer skjebnetungt bud: Vintersilda hadde sviktet for første gang på nærmere 50 år. Dermed var store deler av næringsgrunnlaget feid på sjøen, for siden å bli borte. For de sju kommunene på Karmøy og distriktet omkring var dette vondt å svelge. For hva skulle småbrukerne ha som attåtnæring om det ikke var sild?

Det skulle bli mange runder før noe nytt dukket opp. I mellomtida økte ledigheten, og mismotet spredte seg. Fiskeflåten gikk i oppløsning, samtidig som en god del av verftene ble for små til handelsflåtens krav til økt tonnasje. Rasjonalisering i jordbruk og fiske ville uvegerlig føre til enda større avskalling i sysselsettingen. Og ennå var ikke oljealderen så mye som nådd til idéstadiet...

Storindustri var nødvendig. Initiativrike lokalpolitikere hadde saktens sine forslag og ønsker, men å skape arbeidsplasser var ikke gjort i en håndvending. Spredte forsøk falt ofte i fisk.

Men på slutten av 1950-tallet dukket det opp en melding i Oslo-avisene om at Hydro skulle reise en bedrift i Rogaland. Blant dem som grep tak i meldingen var lensmannen i Sveio, Styrk Fjærtoft, og ordfører Ånen Susort i Tysvær. Førstnevnte undret seg på hvor mange arbeidsledige som fantes i distriktet, mens Susort tok kontakt med sambygding og programsekretær Ottar Odland i Norsk Rikskringkasting for å få «kjendishjelp» til å spørre seg for hos Hydro.

Kraft over land

Men Hydro kunne ikke forhaste seg. Kraftgrunnlaget for storindustri måtte være skikkelig fundert før en avgjørelse av så vidtrekkende betydning. Det var ikke bare snakk om å skaffe kraft til kjøkkenet, men til nye arbeidsplasser i en målestokk som virkelig monnet og som var attraktiv nok for industrireising av det solide slaget.

Nøkkelordet skulle bli stamlinjer øst-vest – kombinert med den gamle statsmannen Gunnar Knudsens ord fra 1892 da han uttalte at «kraft i form av elektrisitet uten vesentlig krafttap kan overføres på betydelige avstander». En erkjennelse av dette innebar at det ikke lenger var nødvendig å legge industrien inne i trange fjorder.

Lokalpolitikerne på Haugalandet siktet seg inn på at Røldal-Suldal-kraften, som Hydro hadde sikret seg, skulle komme til anvendelse i Nord-Rogaland. Den andre typen kraft, nemlig arbeidskraft, var det rikelig av. Over 1.000 mann ble meldt å være ledige bare på Karmøy – om noen skulle være interessert i å reise storindustri.

I møter med Hydros tekniske direktør Rolv Heggenhougen og Hydros byggetekniske sjef Arne Giæver lyktes det for de lokale ildsjelene Fjærtoft og Skudeneshavn-ordfører Wikre å få tilslutning til å velge Håvik på Karmøy som sted for det nye anlegget.

Over til aluminium

Men hva skulle Hydro lage på Karmøy, mineralgjødsel, PVC eller aluminium? Spørsmålet var ikke avgjort i en håndvending. Men i og med at selskapet satt med kraftrettighetene i Røldal-Suldal, var det samtidig klart at det dreide seg om energimengder som kunne brukes til mer enn gjødselproduksjon.

Det måtte bli aluminium, mente generaldirektør Rolf Østbye. Men han møtte motstand hos sentrale politikere i Storting og styringsverk. En av dem som talte imot var Erik Brofoss, tidligere handels- og finansminister og sjef for Norges Bank. Brofoss syntes det var meningsløst at Hydro skulle gå inn i aluminium når «alle» visste at det var polyetylen og PVC som var gulleggene.

For fiskerne og bøndene på Karmøy var aluminium imidlertid et nytt produkt – og en ny virkelighet. Det ble slutt på å reise på vintersildfisket i februar. Skiftarbeid krevde ikke bare en ny døgnrytme, men også en ny livsstil. De tradisjonelle primærnæringene var ikke lenger alfa og omega. Industrien krevde sitt, døgnet rundt, men ga forutsigbarhet tilbake – i motsetning til silda.

Amerikanske brødre på banen

Med avgjørelsen tatt om å produsere aluminium på Karmøy, gjensto valget av samarbeidspartner. For Hydro var aluminium så godt som et nytt produkt. Første kontakt ble tatt med franske Pechiney, men senere kom kanadiske Alcan og amerikanske Alcoa inn i bildet. Begge kunne være interessert i et samarbeid med Hydro.

Det hele dro ut, og det skulle bli FNs tidligere generalsekretær Trygve Lie, nå ambassadør med spesialfunksjoner, som skulle få kontakt med amerikanske Harvey Aluminium i California. Dette selskapet var eid og ble ledet av brødrene Harvey, som hadde bygget opp en betydelig videreforedlingsaktivitet innen aluminium i USA.

I Hydro ble det sett på som en fordel å kunne samarbeide med et ikke altfor stort, men uavhengig selskap. Det viktigste var om Harvey hadde kompetanse nok til å kunne levere forsvarlig teknologi til oppbyggingen av en integrert aluminiumvirksomhet, slik Hydro tok sikte på.

Avtalen med amerikanerne resulterte i dannelsen av selskapet Alnor Aluminium Norway A/S, der Hydro satt med 51 og Harvey med 49 prosent av aksjene. Selskapet ble innført i Karmsund Handelsregister 11. juni 1963.

Hjemkjøpt til Hydro

Etter ti års «samboerskap» med Harvey Aluminum ble Alnor et heleid norsk selskap 3. mai 1973. Kjøpesummen var 20 millioner dollar, eller 120 millioner kroner. Hydro hadde i lengre tid ønsket å bli eneeier av virksomhetene på Karmøy.

Men det var først da Harvey-selskapet ble overtatt av industrimagnaten Martin Marietta at ønsket kunne realiseres. Marietta nølte noen tid, men lot Alnor gå for nevnte 20 millioner dollar. For selgeren var det neppe noen strålende business. Hydro derimot  tjente inn de 20 milllionene på to år!

Plater og profiler

Under planleggingen av det nye aluminiumverket på Karmøy ble spørsmålet reist om det først skulle bygges et pressverk for produksjon av profiler med innkjøpt metall og så bygge verket videre ut med elektrolyse, støperi og valseverk. Det ble vist til at Harvey hadde gode erfaringer ved sine pressverk i USA.

I stedet skulle pressverket komme sist ut med prøvedrift fra 14. januar 1969. Pressverket fikk ikke noen lettere start enn elektrolysen og valseverket, som hadde kommet i gang 17. juni året før. Valseverket var nok en lettvekter i europeisk målestokk, men markerte seg ved å benytte flytende metall fra elektrolysen vegg i vegg.

Også valseverket bygget på Harvey-teknologi og deres bruk av båndstøpemetoden. Utviklingen var god de første årene, men etter hvert skapte skiftende konjunkturer problemer. Det var perioder da ledelsen heller ville produsere pressbolt og ingots enn råbånd og tynnplater.

Aluminium til Europa

Den første skipningen av aluminium fra Karmøy gikk til Kina, men det var i Europa metallet skulle finne sitt marked. På sekstitallet bestod aluminiumindustrien i Europa stort sett av nasjonale enheter, bygget opp på basis av nasjonale tollgrenser med inndeling i EEC og EFTA.

Hydro valgte å satse på egne salgskontorer i EFTA-land, og etter hvert dukket det opp kontorer i London, Manchester, Bad Dürkheim og Helsingborg. Kontorene skulle selge både profiler, valset materiale og trådprodukter og var helt og holdent dirigert fra Karmøy. Men utenlandsetableringen bidro til å gjøre Alnor Aluminium Norway A/S til et internasjonalt aluminiumselskap.

Så lett var det ikke å bygge opp en salgsorganisasjon basert på norske ordninger og vilkår. Her dreide det seg om tekniske produkter som ikke kunne selges av hvem som helst. Selgerne måtte kunne produktene. I opplegget for Alnors salgsorganisasjon ble det derfor oppfordret til at ingeniører og metallurger skulle interessere seg for salgsarbeid og ta det på alvor.

Konkurrentene i Europa var ikke overvettes begreistret for en nykommer på markedet. De forsøkte å legge hindringer for Alnors fremstøt, og EEC benyttet antidumpingtiltak for å få verket på Karmøy til å kutte volum i tider med overproduksjon. Det hjalp ikke. Mens andre reduserte med 10 – 20 prosent, gikk Alnor for fullt. Metallet ble solgt likevel.

Volumet øker til Europa-topp

Fra å være et problemverk med begrenset produksjonsvolum rykket Alnor og senere Karmøy Metallverk opp i en ny kategori elektrolyseverk gjennom to utvidelser. Den første skjedde med byggetrinnet KIII. I 1974 søkte Hydro om konsesjon på kraft til utvidelsen. Først i 1978 kom signaler om et positivt svar.

Bedriftsforsamlingen i Hydro vedtok KIII-utbyggingen i september 1980. Den innebar en kapasitetsøkning med nærmere 50.000 tonn fra 110.000 tonn til 162.000 tonn.

Bakgrunnen for videre utbygging var ikke minst at markedsutsiktene bar bud om kommende knapphet på metall utover i 1980-årene. Dessuten ville Hydro bidra til å utvikle det industrielle Norge. Men kanskje vel så viktig var at Hydro var i ferd med å få underskudd på metall til sitt eget videreforedlingssystem i Europa.

Et viktig valg måtte gjøres når det gjaldt teknologi. Innstillingen gikk i retning av å satse på franske Pechiney, med lukkede elektrolyseceller utstyrt med forbakte anoder. Dette ville gi klare miljøfordeler. 108 Pechineyceller sto klar i 1982. Det økte kapasiteten til 162.000 tonn.

Neste trinn i utvidelsesprosessen skjedde våren 1987. Da ble K4 satt i drift, og nye 55.000 tonn førte samlet produksjonsvolum opp i 220.000 tonn. Med det ble Karmøy Fabrikker Europas største aluminiumverk – til den tid.