Bedriftene ble tvunget til å redusere produksjonskostnader. Dette førte til den såkalte storlockouten fra april til september 1931.

På Menstad, hvor Hydro hadde lager og skipningsanlegg, mente selskapet å ha full rett til å fortsette utskipningen av varer fra lageret ved å bruke sine stedlige månedlønnede folk som ikke var omfattet av lockouten. Dette ble oppfattet som streikebryteri og utløste sterke demonstrasjoner.

Sammenstøtet

Fra Hydros side var det sterk misnøye med lokalpolitiets innsats under demonstrasjonen tirsdag 2. juni. Da brøytet arbeidere fra hele distriktet seg vei gjennom porter og politisperringer på Menstad. Kontraktarbeidere ble halt fram fra sine skjulesteder og ført inn i en tett ring av demonstranter.

Etter å ha blitt skjelt ut gikk kontraktarbeiderne med på å forhandle med fagforeningene, men måtte gå spissrotgang gjennom mengden før de ble jaget, en straff som best kan sammenlignes med å stå i gapestokk på kirkebakken i fordums tid.

I sin bok om Menstadkonflikten beskriver Per Ole Johansen de dramatiske hendelsene slik:

«Det hele kulminerte mandag 8. juni med at nærmere 2000 arbeidere marsjerte ut til Menstad med arbeidervernet i spissen. Flere var bevæpnet med stokker. Demonstrantene valgte en forhandlingskomité som skulle ta kontakt med politiet. De var imidlertid ikke innstilt på å gi seg dersom politiet nektet å forhandle.

Nærkampen ble innledet med spredt steinkasting fra tilskuerne. Politiet satte på vannslangene, samtidig som de trakk køllene mot demonstrantene. Det var imidlertid underordnet hva som innledet sammenstøtet, så anspent som situasjonen var. Både politi og demonstranter var innstilt på å sette hardt mot hardt.

Begge parter visste at motparten hadde rustet seg til kamp. Utviklingen de siste dagene gikk klart i retning av et oppgjør. Under slike omstendigheter var det mer spørsmål om når oppgjøret kommer, ikke om det kommer.

Sammenstøtet var over etter fem minutter. Demonstrantene banket opp de politifolkene som ikke kom seg unna.»

Fikk etterspill

Episoden var alvorlig og fikk både rettslige og politiske følger, samtidig som den vakte voldsom oppsikt. Bondepartiregjeringen med Vidkun Quisling som forsvarsminister sendte store militære styrker til Skiensfjorden, mens den borgerlige pressen oppildnet til at myndighetene skulle slå hardt ned på arbeiderne. Fagforeningene på sin side boikottet statspolitiet og soldatene.

I uka fra 15. juni ble en rekke demonstranter og arbeiderledere arrestert. De slapp ikke ut før Menstadkonflikten var over. I tre omfattende lagrettssaker ble 20 av de tiltalte arbeiderne dømt til bøter og fengselsstraffer.

Fredag 19. juni var skipningssesongen slutt, og kontraktarbeiderne ble sendt på ferie. Hydro-ledelsen fryktet at det ville provosere fram nye uroligheter om kontraktarbeiderne fortsatte.

Kontraktsystemet for bryggearbeidet på Menstad ble avskaffet i slutten av august 1931. De fleste av disse arbeideren gikk over i jobber som var månedsbetalte. Arbeidsforholdene ble sikret for dem som gikk "på slengen". De ble organisert som en underavdeling av Menstad lager og losselag, som i 1930-årene utviklet seg til en av de større i distriktet.

Etter lockouten i 1931 var det slutt på de lange og bitre arbeidskonfliktene på Menstad.

Kilde: Per Ole Johansen: Menstadkonflikten 1931. Tiden Norsk Forlag. 1977