Helt fram mot årtusenskiftet var Hydros posisjon i Grenland spesiell, med store industrianlegg på begge sider av Frierfjorden, i Porsgrunn og Bamble. Selskapet var en dominerende arbeidsgiver, på godt og vondt. Hydros betydning for sysselsettingen i Grenland ble gradvis endret med nedleggelsen av magnesiumfabrikken i 2002 og utskillelsen av gjødselvirksomheten, i dag Yara, i 2004, senere også salget av petrokjemivirksomheten. Siden 1960-årene med etableringen av aluminium- og oljevirksomhetene hadde selskapets tyngdepunkt gradvis flyttet seg vestover.

De siste årene har Herøya vært drevet som en industripark med 80 forskjellige virksomheter og om lag 2500 ansatte. Et salg av industriparken har derfor lenge ligget i kortene.

Oppturer og nedturer

Selskapets nesten 90 år på Herøya har vært preget av både oppturer og nedturer. Bakgrunnen for etableringen i Porsgrunn var dramatisk, med både utskifting av selskapets toppledelse og introduksjon av helt ny produksjonsteknologi som bakteppe. Hydro hadde gått på en skikkelig smell. Alt for sent hadde ledelsen innsett at den gamle Birkeland-Eyde-teknologien for framstilling av gjødsel var utdatert. Alt for lenge hadde de lukket øynene for at den mer effektive tyske Haber-Bosch-prosessen fosset fram. I midten av 1920-årene var det ikke lenger noen vei tilbake. Hydro ble som lillebror tvunget inn i et samarbeid med det tyske selskapet IG Farben for å få tilgang til den nye teknologien.

Snart oppsto begrepet «lieferwerke Norwegens» - leveringsverkene i Norge – en betegnelse som falt Hydros norske ledelse tungt for brystet. Innføringen av ny teknologi førte til at produksjonen på Notodden ble redusert, at anleggene på Rjukan ble rustet for framstilling av mellomproduktet ammoniakk og biproduktet tungtvann og at stadig mer av gjødselproduksjonen kom til å skje ved kysten – på Herøya.

Nedtur under krigen

I 1929 startet gjødselproduksjonen. I årene som fulgte ble den utvidet og videreutviklet. Under krigen prøvde Hydro å komme i gang med aluminium- og magnesiumproduksjon i samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten, et forsøk som ble effektivt stanset av de alliertes bombing sommeren 1943. Mange mistet livet, og de materielle ødeleggelsene var enorme.

Etter krigen gikk det oppover, med økende gjødselproduksjon, igangkjøring av magnesiumproduksjonen og den første framstillingen av plastråstoffet PVC. Forskning og utvikling fikk økende betydning, og Herøya ble etter hvert det naturlige stedet å bygge opp Norges største privateide forskningssenter.

Her dro den legendariske generaldirektør Johan B. Holte og den senere LO-formannen Tor Halvorsen i gang samarbeidsforsøkene i siste del av 1960-årene, tiltak som skulle få stor betydning både for Hydro og for samarbeidsmodellene i norsk arbeidsliv. Med ett var Herøya åsted for studier fra bedrifter og arbeidslivsforskere fra alle kanter av verden. Ikke minst japanske selskaper hentet inspirasjon fra det som skjedde på Herøya. Ideene lever videre både i japansk produksjonsliv og i Hydros bedriftskultur preget av sterkt samarbeid mellom ledelsen og fagforeningene.

Samarbeid og miljøutfordringer

Etter hvert skulle også miljøbevegelsen komme til å vise sin interesse for det som skjedde innenfor fabrikkporten – og konsekvensene det hadde utenfor. Frederic Hauge og Bellona-kameratene klippet seg gjennom gjerder og klatret i piper. Det skjedde ikke uten støy. Utover i 1980-årene ble Herøya åsted for den største og trolig mest omtalte ryddesjauen i norsk industri. Invitert av Hydros generaldirektør Torvild Aakvaag kom direktør Per Ivar Åbyholm som en hvirvelvind fra Karmøy. I løpet av et par hektiske år ble «Påbyhjelm» et begrep og Herøya snudd opp-ned. Effekten for arbeidsmiljø og produktivitet var enorm. Det samme var betydningen for miljøet i Grenland. Og lærdommene fra Karmøy og Herøya sitter fortsatt i veggene ved alle Hydros produksjonsanlegg.

1970- og 1980-årenes Herøya var preget av samarbeid og en begynnende miljøsjau, men også sterke fagforeninger med ledere som hadde sine meningers mot. Formannen i Herøya Arbeiderforening, Per Wold, ble i denne perioden en av norsk fagbevegelses sterkeste menn.

Blir i Telemark

I mange tiår var Herøya Hydros desidert viktigste produksjonssted. Med krevende tider for gjødselindustrien og sterk vekst innenfor olje og gass, kom imidlertid bildet gradvis til å endre seg – spesielt gjennom 1990-årene.
I snart ti år har Hydro nå vært et rendyrket aluminiumselskap med det meste av den norske produksjonen på Vestlandet. På Herøya driver Yara gjødselvirksomheten videre med suksess. For Hydro er eventyret i Grenland på det nærmeste over, men i øvre del av Telemark fortsetter selskapet kraftproduksjonen som i 1905 var grunnlaget for både Hydro og Yara, og som i dag er utgangspunktet for et av verdens ledende aluminiumselskap.