Hydro var etablert i 1905 for å realisere tanken om å hente nitrogenet ut fra luften. Til det krevdes store mengder elektrisk kraft. Den hadde grunnleggeren Sam Eyde skaffet tilgang til i Telemark. Etter produksjonsstarten på Notodden i 1907 og første byggetrinn i Vestfjorddalen i 1911, ble Såheim, det andre byggetrinnet på Rjukan, påbegynt i 1912 og fullført i 1916.

Det skjedde ikke uten kamp. På Notodden noen år tidligere hadde det først og fremst vært en kamp om å skaffe nok penger til utbyggingen av Svelgfoss, Europas største vannkraftverk, og de revolusjonerende nye produksjonsanleggene for nitrogengjødsel. På Rjukan ble det i tillegg en kamp om teknologi mellom Sam Eyde og Hydro på den ene siden og de tyske samarbeidspartnerne i BASF på den andre. Planen, som var utviklet av den unge ingeniøren Sigurd Kloumann, var å bygge ut Rjukanfallene i to etapper, først Vemork, deretter Såheim. Byggingen av det som da var verdens største kraftstasjon på Vemork gikk etter planen. Med de kjemiske anleggene under tysk ledelse gikk det alt annet enn bra, og forholdet mellom de norske og tyske partnerne i det som ble kalt Rjukan-selskapene, var mildt sagt betent.

Hydro overtok og bygde uten penger

Den 30. november 1911 kom Hydros generalforsamling sammen på Notodden. Der ble det besluttet å bryte samarbeidet med BASF og innlemme Rjukan-selskapene helt og fullt i Hydro. Våren 1912 var det nye anlegget på Rjukan i full produksjon. I løpet av året skipet Hydro 71 000 tonn Norgesalpeter ut på markedet. Året før hadde produksjonen på Notodden vært 15 000 tonn. Med Rjukan i drift var selskapets produksjon nesten femdoblet. Det samme var overskuddet.

Når første byggetrinn på Rjukan nå var fullført, begynte det å haste med det neste. Før finansieringen var i orden, vedtok Hydros direksjon høsten 1912 å starte grunnarbeidene i andre byggetrinn, som inkluderte kraftstasjonen på Såheim. Selskapet hadde en stor anleggsstyrke på Rjukan som måtte utnyttes best mulig. De kunne ikke bare gå der og vente på formaliteter!

Først året etter ble finansieringsplanen endelig vedtatt. En kapitalutvidelse fra 42 til 72 millioner kroner måtte til for å finansiere utbyggingen. Banque Paribas i Paris tok hovedansvaret, men slet med å få emisjonen fulltegnet. En kort periode førte det Hydro ut i en akutt likviditetskrise, problemer med å betale ut lønn til de ansatte og permitteringer.

Presset mellom stormaktene

Så brøt første verdenskrig ut. Med ett var Hydro en brikke i europeisk utenrikspolitikk. Det meste av produksjonen gikk til Tyskland, men de allierte prøvde å hindre at landet fikk tilgang til varer som kunne brukes til å dekke rustningsindustriens behov – deriblant nitrater fra Hydro. For selskapets ledelse ble det en krevende balansegang. Norge var i utgangspunktet nøytralt. Selskapets dominerende eier var fransk. Både Frankrike og Tyskland var avhengig av nitrat til framstilling av sprengstoff. I Tyskland hadde BASF akkurat startet sin første ammoniakkfabrikk basert på Haber-Bosch-teknologien, mens Frankrike var imidlertid helt avhengig av forsyninger fra Norge og la press på Banque Paribas for å få Hydro med på laget.

For Hydros ledelse var situasjonen delikat. På den ene siden skulle de tilfredsstille sine franske eiere. På den annen side var det viktig ikke å komme i åpen konflikt med tyskerne. Den videre utbyggingen på Rjukan var helt avhengig av teknologileveranser derfra. Det endte med en avtale om at Frankrike og landets allierte skulle få minst 35 000 tonn av en samlet årsproduksjon på 65 000 tonn. Inntil 9000 tonn skulle gå til Tyskland. ”Le grand contract”, som den ble kalt, gjorde Hydro til den største leverandøren av nitrater til det franske forsvaret. Den sikret selskapet avsetning for hele sin produksjon til svært gode priser. Og det volumet økte ytterligere da produksjonen kom i gang ved det nye anlegget på Såheim.

Gjeldfritt og optimistisk

Krigens elendighet ble særdeles innbringende for Hydro. Ved den første verdenskrigs slutt i 1918 var selskapets gjeld nedbetalt. Store avskrivninger var foretatt. Overskuddet hadde steget fra fem millioner kroner i 1913 til over 18 millioner i 1919. Selskapet betalte ut nesten sju millioner kroner i utbytte til sine aksjonærer, tilsvarende 12 prosent. De gode resultatene gjorde Hydro-aksjen populær, ikke minst i Norge. Resultatet var at den franske eierandelen sank, mens aksjonærer i Norge og andre land kjøpte seg opp.

På Rjukan var utsiktene lyse, i alle fall en god stund.