1905 skulle bli et helt spesielt år i norsk historie. De store julegavene kom tidlig i advent for 110 år siden. Først ble Norges etterlengtede selvstendighet fra Sverige beseglet da Stortinget tok danske prins Carl i ed som Norges kong Haakon. Noen dager senere, den 2. desember 1905, kom tre muntre herrer ut fra S. Eydes Ingeniørkontor i Kristiania. De skulle feire at de akkurat hadde etablert «det største ekonomiska företaget i Norge». Intet mindre! Verten, Sam Eyde, var blitt selskapets generaldirektør, den ene av de to svenske brødrene som var sammen med ham, Marcus Wallenberg, var styreformann.

Sam Eyde og brødrene Wallenberg hadde all grunn til å feire. De hadde startet virksomheter sammen før også. Men dette var noe annet. Norsk hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskab, som var det omstendelige navnet, var stort. Planene var gigantiske, investeringen enorm og forretningsidéen tilsynelatende vanvittig.

Hydro sprang ut av den største nyskapningen som er blitt til industri i Norge og ble starten på et eventyr som fra første dag var en internasjonal virksomhet.

«Ja, vi elsker»

Tre dager senere presenterte Sam Eyde og hans samarbeidspartner Kristian Birkeland det nye selskapet for norsk allmennhet. Skjønt allmennhet og allmennhet. Vitenskapsmannen Birkeland presenterte teknologien selskapet skulle bygge sin virksomhet på for kollegene på Universitetet. Ingen av dem var synlig imponert da de forlot Universitetet den kvelden.

Sam Eyde, derimot, var i sitt livs form, 39 år gammel og på vei mot toppen av sin karriere. I stedet for å dvele ved de tekniske detaljene, talte han i store bokstaver i Polyteknisk Forening. Et imponert og entusiastisk publikum fikk høre om «kvelstoffsakens» nasjonale betydning. Eyde la ikke to fingre imellom, men brettet ut de store planene: I årene som fulgte, skulle det norske folk få oppleve at fossene leverte 300.000 hestekrefter til store salpeterfabrikker. Mellom 60 og 80 millioner kroner skulle investeres. Det tilsvarte mer enn ett års statsbudsjett. «Det er vårt Haab at hidtil fattige Dale, hvor disse Anlæg kommer, vil blomstre op å bli rigere,» fastslo Eyde.

Forsamlingen lot seg rive med. Det ble sunget og skålt både for den nye industrien, kongen og fedrelandet. «Det gjælder nu som vi har værget vor selvstendighet, at bygge vort land. I dette arbeidet spiller Repræsentanene for næringslivet en fremragende rolle,» sa stortingspresident Carl Berner. Så reiste forsamlingen seg og sang «Ja, vi elsker».

Fossespekulanter

Historien om Hydro begynner imidlertid hverken i 1905 eller i Polyteknisk Forening. Vi må tre år tilbake og langt opp i den norske fjellheimen, så midt inn i Sør-Norge som det er praktisk mulig å komme. I Vestfjorddalen hadde tre fossespekulanter høsten 1902 kjøpt konkursboet Rjukanfoss Hotell. En av dem var ingeniør Sam Eyde. De hadde ikke planer om å drive turisme, men så forretningsmuligheter i vannkraftrettighetene til den buldrende turistattraksjonen rett nedenfor hotellet.

På Rjukan hadde de imidlertid forregnet seg. I Vestfjorddalen bodde bare noen få hundre mennesker. Verken der eller andre steder i nærheten var det noe marked for de 200.000 hestekreftene Rjukanfossen kunne produsere. Overføring av kraft til kysten var nok teknisk mulig, men krafttapet ville være stort. De første analysene høsten 1902 indikerte dessuten at en utbygging ville koste 24 millioner kroner. Det var uhorvelig mye penger for et prosjekt med skremmende mange usikkerhetsfaktorer.

Derfor forsøkte de tre investorene å selge Rjukanfossen igjen med fortjeneste. Både karbid-, stål- og aluminiumindustrien ble kontaktet og bearbeidet. Ingen tok risikoen på et så krevende utbyggingsprosjekt i et så avsidesliggende område.

Vendepunkt med spenning i luften

Vendepunktet kom 13. februar 1903. Det var spenning i luften da fysikkprofessor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde møttes i et middagsselskap hos statsråd Gunnar Knudsen. Birkeland lente seg fram og spurte Eyde hva ingeniøren drev med. Eyde svarte at han hadde samlet store kraftmengder og syslet med tanker om å etablere produksjon av kvelstoff. Idéen hadde han fått fra den engelske vitenskapsmannen William Crookes, som i 1898 hadde hevdet at den vestlige verden var på randen av en sultkatastrofe.
Matproduksjonen måtte økes, og det fantes ikke nok naturgjødsel. Hva med å prøve å hente ut nitrogenet i luften?

«… det jeg mest av alt ønsker meg, er den kraftigste elektriske utladning på jorden,» uttalte ingeniøren som svar på Birkelands spørsmål. «Det kan jeg skaffe Dem, herr Eyde,» repliserte fysikkprofessoren. En av hans oppfinnelser var en elektrisk kanon som han hadde prøvd å få de europeiske stormaktene til å kjøpe. Under avfyring hadde kanonen kortsluttet – med en kraftig lysbue som resultat.

Samarbeid og utvikling

Middagen ble starten på et intenst og fruktbart samarbeid. Fulle av pågangsmot møttes de igjen neste morgen. En uke etter hadde Birkeland patentsøknaden klar for «fremstilling av lysbuer med størst mulig overflate, særlig til brug ved kemisk binding eller spalting av gassblandinger eller gassarter».

Selv om søknaden ble innlevert tre år før selskapet ble til, regnes den som Hydros «Patent nummer 1».

De kommende årene ble hektiske både for fysikeren og ingeniøren. Birkeland forsket, utviklet og prøvde ut ideene i praksis. Han fikk god hjelp av Eydes ingeniører, som bidro både til å gi utviklingsarbeidet retning og systematikk. Snart var opp mot 15 personer engasjert i utviklingen av Birkeland-Eyde-teknologien. En av dem var Sigurd Kloumann, som etter hvert kom til å spille en hovedrolle i oppbyggingen av den nye norske industrien.

Etter hvert som arbeidet skred fram, ble det bygd et pilotanlegg på Notodden, der Tinfos hadde et kraftverk med kapasitet til å levere nok strøm. Selv om Sam Eyde helst tenkte både fort og stort, var det nemlig ikke størrelse for størrelsens skyld som gjorde Hydro svært allerede fra starten. Europas største vannkraftverk måtte til for å gjøre vitenskapsmannen Kristian Birkelands oppfinnelse til virkelighet i full skala. Det ble bygd på Notodden. Kraftmengdene som trengtes for å trekke ut nitrogen fra luften, var enorme. For at gjødselindustrien skulle bli en virkelig stor industri, måtte Europas største etterfølges av verdens største. På den måten kunne endelig de 200.000 hestekreftene i Rjukanfossen settes i arbeid.

Utbyggingen skjedde i en tid med stor arbeidsløshet og mange arbeidere på vandring. I 1905 trakk de i hundrevis til Notodden. I en brølende heksegryte av en foss skulle det graves, mures og bygges.

Bit for bit måtte en hel kraftstasjon fires i kabel over de frådende vannmassene. Gang på gang slo elven tilbake, tilintetgjorde resultatene av ukers slit. I 1907 måtte Svelgfossen gi tapt. Europas største vannkraftverk ga livskraft, ikke bare til den nye kjemiske industrien, men også til en ny industrinasjon. Nye anlegg ble bygd i et forrykende tempo. Hundrevis, ja tusener, av rallare gjorde jobben, alt med Sigurd Kloumann som prosjektleder. Han var bare 26 år da arbeidet startet. Noen år senere og erfaringer rikere reiste han til Høyanger og bygde opp aluminiumverket og lokalsamfunnet der.

Store prosjekter, store penger

Mens forsøksvirksomheten gikk sin gang, reiste Sam Eyde Europa rundt for å sikre at det ikke skulle bli med forsøkene. Han trengte penger, store penger. De fantes ikke i Norge, som var uten store finansinstitusjoner. Det hadde imidlertid unionspartneren Sverige. Brødrene Wallenberg, som eide og drev Stockholms Enskilda Banken (SEB), gikk 2. januar 1904 gikk inn med over to millioner kroner i et nyopprettet holdingselskap som overtok eierinteressene både i fossene og i utviklingen av lysbueprosessen – Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri, eller Elkem, som selskapet heter i dag.

Det skulle imidlertid snart vise seg at heller ikke de svenske pengene var store nok til å løfte planene om industriutbygging i Norge. I Frankrike, derimot, satt Banque Paribas på en stor pengebinge. Franskmennene var fascinert både av oppfinnelsen og de norske ingeniørenes målrettethet. Den endelige investeringsbeslutningen skulle imidlertid sitte langt inne. I 1905 tilbrakte både Sam Eyde og brødrene Wallenberg ukevis på gangen hos den franske banken. Den 7. september kom endelig klarsignalet fra Paribas – samme dag som unionsforhandlingene mellom Norge og Sverige i Karlstad brøt sammen. En uke senere, 13. september, samme dag som de kritiske forhandlingene i Karlstad ble gjenopptatt og Norge startet en forsiktig mobilisering, ble avtalen undertegnet i Paris. Ikke overraskende valgte Paribas å gå inn med «bare» 2,5 millioner kroner. Det var en skuffelse for Eyde og hans svenske støttespillere. De hadde håpet på minst ti millioner. Men, tross alt, de var et skritt nærmere realisering av planene i Telemark.

Med den undertegnede kontrakten i kofferten la Sam Eyde og Marcus Wallenberg i vei hjemover. I Køln mottok de et telegram med beskjed om å returnere til Paris. De fryktet at unionsstriden mellom Norge og Sverige hadde fått franskmennene på andre tanker. Derfor lot den rike svensken og den målrettede nordmannen som ingen ting og fortsatte ufortrødent tilbake til Skandinavia.

Opp- og nedturer

Så fulgte 25 år med utbyggingsprosjekter Norge ikke hadde sett maken til, verken i omfang eller i betydning, før selskapet mot slutten av 1920-årene fikk et brutalt møte med internasjonal konkurranse og ny og bedre teknologi. For å overleve måtte Hydro erstatte den over 20 år gamle med den mer effektive Haaber-Bosch-metoden. Birkeland-Eyde-teknologien og ble et underbruk av det tyske IG Farben, verdens største kjemiselskap. Det var innledningen på en periode som fortsatt er risset inn i internminnet som «20-årsnatten». Aldri mer måtte selskapet stille seg slik at det mistet kontrollen over seg selv!

I 1945 lysnet det. Etter krigen ble de tyske aksjene inndratt av den norske stat, og Hydro ble endelig norsk – endatil med staten som storaksjonær. Som leverandør av valuta ble selskapet et viktig redskap i gjenoppbyggingen etter krigen, og ekspanderte etter hvert både nordover og inn i nye produkter som lettmetall og plast.

Inn i aluminium og olje

Da mørke skyer tidlig i 1960-årene igjen meldte seg i horisonten, ble lærdommen fra 1920-årene hentet fram, og brukt for alt den var verdt. I 1963 ble et nytt teknologisprang i gjødselproduksjonen ledsaget av beslutningen om å bruke vannkraften til framstilling av aluminium. Framstillingen av lettmetall krevde store mengder elektrisk kraft. Og kraftkrevende produksjon kunne Hydro, den gang som i dag.

Alnor ble etablert i samarbeid med amerikanske Harvey Aluminum. Et helt nytt aluminiumverk ble bygd opp på Karmøy. Snart startet Hydro også videreforedling av aluminium i egen regi. Ti år senere ble amerikanerne kjøpt ut av Alnor for 20 millioner dollar – et beløp som var tjent inn igjen etter bare to år.

Samme år tvilte Hydros toppledelse seg inn i et samarbeid med fem franske oljeselskap om å starte oljeleting i Nordsjøen – en idé nesten like utenkelig som det i 1905 hadde vært å lage gjødsel av luft. Selskapet fikk enda et ben å stå på da det lille julaften 1969 ble funnet olje på Ekofisk-feltet. Hydro var den norske pioneren blant franske og amerikanske oljeselskaper i Nordsjøen. I løpet av 1970-årene vokste det nye benet seg sterkt. Oljen fra Nordsjøen fant landfast norsk anvendelse gjennom etableringen av petrokjemianleggene på Rafnes og modernisering av gjødselproduksjonen på Herøya.

Internasjonal vekst og modig omstillingsevne og –vilje gjorde etter hvert aluminium til et naturlig satsingsområde. Fra 1986 og i årene som fulgte, ble selskapets posisjon styrket gjennom flere store oppkjøp innenfor aluminium. Store aluminiumselskap som norske ÅSV og tyske VAW ble overtatt av Hydro. Verdens største og mest effektive gjødselselskap ble skilt ut og børsnotert under navnet Yara, plastproduksjonen solgt og olje- og gassvirksomheten slått sammen med Statoil.

110 år etter

110 år etter starten er Hydro et av verdens ledende aluminiumselskap med over 13.000 ansatte og tung tilstedeværelse i Brasil, Tyskland og Norge.

I 1905 sto Hydros grunnleggere overfor et av tidens mest truende problemer: Hvordan skaffe nok mat til en befolkning som hadde vokst dramatisk gjennom det meste av 1800-tallet? De lot seg utfordre, så muligheter der andre skuet problemer. I konkurranse med de største kapasitetene innenfor elektrokjemi fant en målrettet norsk bygningsingeniør og en kreativ norsk fysiker svaret. Resultatet ble verdens første industrielle framstilling av nitrogengjødsel.

Noen av dagens og framtidens største utfordringer er knyttet til energi og transport, ressurser, klima og miljø. Hydro har tatt den utfordringen også. Med et unikt utgangspunkt som leverandør av aluminium, spiller selskapet en rolle når framtidens energieffektive kjøretøy og bygninger ligger på tegnebrettet. Gjennom forskning og utvikling, alene og i samarbeid med noen av de mest spennende aktørene i verden, skal Hydro bidra med det beste vår 110 år lange historie gir eksempler på: Livskraft. På norsk.