Hydro gikk i september 2003 inn for å legge ned støperianlegget i Storbritannia på grunn av sviktende ordrer. Nedstengingsprosessen ble gjennomført i 2004-2005. På begynnelsen av 2006 hadde de fleste av de 612 medarbeiderne som mistet jobben, funnet nytt arbeid.

I dag holder mange av de tidligere arbeidskollegene kontakt med hverandre gjennom et nettsted som er opprettet for å dokumentere Leeds-anleggets lange historie og endelikt.

Ord og bilder

Internettstedet heter “Meltdown – Words and Images from a Yorkshire Foundry”. 

Det inneholder en rekke elementer – fotografier, presseklipp om fabrikken, noen filmsnutter fra en DVD som ble lagd om anlegget, og ikke minst “Poet’s Corner”, et dikthjørne, med små vers og fraser som er skrevet av de ansatte.

Dikthjørnet er preget av stolthet over støperiarbeideren som har ”smeltet metall i sine årer”, og bitterhet over tilværelsen som gikk tapt ved ”en industriell fiasko”.

Livet etterpå

Den mest besøkte og aktive siden på nettstedet heter ”Afterlives” og handler om hva de tidligere kollegene har funnet på i ettertid. På siden kan folk publisere kommentarer og innlegg om hva de driver med.

Her er utdrag av et nylig innlegg fra Bev & Mandy:

• Emne: Vi må snart ta en tur på byen
  Hei, alle sammen! Vi synes vi trenger en sammenkomst en kveld snart, siden det i oktober er fem år siden vi forlot Hydro! La oss komme sammen og utveksle siste nytt.

Phil Gardner skriver om ”de gode, gamle dager”, og Mark Threlfall forteller sine gamle venner om ”en ny start i en annen bransje”.

I hjerte og sinn

Jürgen Mitchell, som arbeidet ved fabrikken gjennom et tiår, sørger for å holde nettsiden oppdatert.

– Det er en bra sak å holde på med, sier han. – Jeg sjekker hver kveld om det er kommet nye innlegg, og rydder unna spam og søppelpost. Som jeg har skrevet på nettstedet, jeg har fingrene klare til innsats!

– Både i hjerte og sinn er det en plass for dette. På nettstedet kan gamle venner og kolleger opprettholde kontakt. Jeg har stor tro på dette.

Flere av de tidligere ansatte har fått seg andre jobber og karrierer. Noen har emigrert – til Frankrike, Australia og andre steder. Mitchell har for egen del vendt tilbake til lastebilkjøring.

Forleden dag kjørte han forbi det gamle fabrikkstedet. Det ser litt nedslitt ut, sier han, akkurat som om det har forsonet seg med sin skjebne. – Jeg var den siste som måtte gå, minnes han. – Det var en trist dag.

Selv om han nærmer seg pensjonsalderen, vil han gjerne være i aktivitet: – Jeg har alltid arbeidet. Hvis du bare setter deg ned og tvinner tommeltotter, ender du i graven ganske kjapt, sier han og ler.