Professoralt hofteskudd om hjemfall

Av Eivind Reiten, konsernsjef i Hydro

Regjeringen foreslår i et høringsnotat å myke opp deler av den midlertidige loven den innførte i august i fjor, som ville fått som konsekvens at alle kraftverk i privat eie må overføres vederlagsfritt til staten. Professorene Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup fremstiller denne oppmykingen som en verdioverføring og ”gavepakke” fra staten, noe som i Dagens Næringslivs enda mer tabloide språkdrakt er blitt til ”subsidier”.

”Hjemfall sikrer fullt offentlig eierskap uten noen kostnader for skattebetalerne”, hevder de – og ser helt bort fra det som har vært rettstilstanden i Norge gjennom flere tiår. Hele tiden har nemlig Hydro og andre private eiere av kraftproduksjon kunnet selge til, eller fusjonere med, andre kraftverk eller foretak med minst 2/3 offentlig eierskap. I slike tilfeller skjer det ikke noe hjemfall, i og med at kraftverkene allerede er på offentlige hender. Vederlagsfritt hjemfall av kraftverk er derfor ikke en verdi staten har kunnet regne med, dermed blir resonnementet om gavepakke også feil.

Muligheten til å selge kraftverk er altså ikke noe nytt. Det som er nytt var at regjeringen i august 2007 innførte en midlertidig lov som satte en stopper for dette. Det er en merkelig logikk at det å oppheve denne åtte måneder gamle ”unntakstilstanden” – som ble innført for å unngå spekulasjon i en periode hvor man utarbeidet et permanent lovverk – skulle være en gavepakke eller verdioverføring.

Er det en gavepakke å oppheve en urett man selv har innført? Skal man forstå professorene slik at ethvert privat eierskap til noe i Norge, som staten unnlater å nasjonalisere eller beslaglegge, er en gave fra staten?

I en replikk til statsråd Haga i DN 11/4 synes de to professorene å mene at staten bare kunne videreføre den midlertidige bestemmelsen og dermed sikre seg kraftverkene vederlagsfritt. Det er overraskende at de ikke synes å ha fått med seg at det er nettopp adgangen til å håndheve en forskjellsbehandling mellom privat og offentlig eierskap som er selve kjernen i diskusjonen, og som har gjort det nødvendig med endringer.

Våre dyktige arbeidere på Karmøy og i aluminiumindustrien mottar ikke subsidier. Tvert imot skaper de enorme verdier og har bidratt til at aluminium nå er i ferd med å innta posisjonen som Norges nest viktigste næring målt i eksportverdi. Hydro og våre ansatte er solide bidragsytere til verdiskapingen som finansierer den norske velferdsstaten.

Lovforslaget slik det nå foreligger, gjør det vanskeligere å videreutvikle industri i Norge. Hydros vannkraft utgjør selve grunnlaget for vår aluminiumproduksjon. Vi står overfor en rekke utvidelsesmuligheter, både i Høyanger, Årdal og på Karmøy. For å virkeliggjøre dem trenger vi mer kraft, ikke mindre.

Om vi ser bort fra at Norge er et høykostland, har vi faktisk viktige fortrinn som global leverandør av fremtidens metall, aluminium. Vi er nær de metallhungrige markedene i Europa. Aluminiumproduksjon er gått fra å være en ”skitten” og arbeidsintensiv industri, til å bli en høyteknologisk kompetanseindustri. Vi har i Norge utviklet et av verdens aller fremste kompetansemiljøer innenfor metallurgi, prosesser og energi, noe som gjør oss verdensledende ikke bare innen aluminium, men også innenfor solenergi. Nettopp denne kompetansen og innovasjonskraften er noe av det Norge skal leve av etter oljen.

Når Hydro har vært kritisk til regjeringens lovforslag, er det fordi vi mener det er mulig å forene regjeringens ønske om nasjonal kontroll med vannkraftressursene og Hydros ønske om å fortsette å bruke vannkraften vår til industriproduksjon. Staten kan la Hydros vannkraft fortsette å være i Hydros eie, men samtidig forutsette at vi bare kan bruke kraften til industriformål og at dersom kraftverkene en gang skulle selges, så kan de bare selges til det offentlige. Det ville både sikre fortsatt nasjonal kontroll med vannkraften og gi mer forutsigbarhet for en kunnskapsbasert industri som skaper store verdier for det norske samfunnet.

• Debattinnleggene fra de to professorene sto i den
  trykte utgaven av Dagens Næringsliv 8. og 11. april.